På lørdagen hadde vi en dag vi aldri vil glemme. Etter en god frokost servert av mamma bar turen videre ned til elva der hele familien i to båter raftet på Logen. Rafting og turer til Heidal med familien er virkelig gode barndommsminner for meg, det er så utrolig stas å ta med barna sine på noe man har et så sterkt forhold til. Jeg håper jeg klarer å skape tradisjoner og minner de vil huske å sette pris på. Jeg er jo ikke akkurat noe friluftsmenneske, snarerer tvert i mot – jeg foretrekker sol, strand og hotell fremfor ull og harde hyttesenger i juni, men dette blir annerledes. Gutta mine elsker action, så rafting passet de helt perfekt, Logen er litt rolig, men et fint sted å starte og neste år skal vi uten tvil prøve oss i Otta elva.
Bilder sier mer enn tusen ord, hele gjengen var rimlig fornøyde! Selvfølgelig måtte Onkel Jan sørge for at jeg tok meg et lite bad – 8 grader var kaldt selv med våtdrakt, brrr…..
Bropendling!
Broen er 12 meter høy og går over en elv, vi skulle da hoppe i fritt fall med en sele festet med et tau ned 10m.. Ok, hvem hadde trodd at mamma skulle hoppe? Ingen av oss, søsteren min og jeg var sykt nervøse og vurderte å trekke oss flere ganger – men da mamma tok på seg selen og hoppet var det egentlig ingen vei tilbake. Ha,ha:) Tøffeste bestemoren jeg vet om.
Så var det Leander sin tur, han kom på andre siden av broen men der stoppet det for han, så utrolig stolt av at han turte å snu når han ikke ville. Det krever ekstremt mye viljestyrke å stå i mot noe man ikke tørr når så mange står og ser på.
Det som skjedde etter at storebror trakk seg var at lillebror Elias på 7 år fikk verdens største motivasjon til å hoppe. Jeg var så redd når han klatret over kanten der, helt sykt å sende 7 åringen sin over ei 12 meter høy bro, hjelpes! Han fulgte nøye med på instruksene fra Onkel og jeg stoler 100% på at han aldri ville sendt han avgårde om han ikke taklet det. De telte ned fra tre og så slapp han seg – da kom reaksjonen min. Kroppen skalv og tårene presset på – helt uventet at jeg skulle reagere sånn men jeg ble så nervøs og redd. Heldigvis har jeg verdens tøffeste gutt som ga oss peace tegnet da han svingte tilbake. Ha,ha – type han der:)
En fornøyd liten gutt og kanskje Norgens yngste bropendler?
