Når kommer nr. 3?

Hund eller barn?

Som dere sikkert har fått med dere er jeg dessverre en av de som er en del av statistikken med «skilsmissebarn». Vi var ikke gift, men sammen i 8,5 år før vi gikk hvert til vårt. Det var en utrolig tøff prosess og det tok lang tid før jeg ble meg selv igjen. Jeg trodde selvfølgelig at jeg frarøvet mine barn en bekymringsløs oppvekst uten en familiefølelse. Stresset med å flytte hver fredag og bo annenhver uke i ulike hjem med ulike rutiner bekymret meg også veldig. Trøsten var at de hadde en mamma og pappa som elsker de over alt og som alltid stiller opp.

Livet gikk videre!

Etter en stund traff jeg en ny mann, jeg vil vel heller si han var en gutt på den tiden – 3 år yngre enn meg, 3 cm lavere (det er han fortsatt. Ha, ha) og ungkar så det holdt. Han var målbevisst til tusen, full av selvtillit og veldig forelsket i meg. Han hadde bestemt seg. Denne slitne 2 barnsmoren skulle bli hans. Etter en stund, selv om jeg var livredd for å gå inn i noe seriøst med barna mine, ble det oss. Siden EA (Egil André) ikke har barn får vi alltid spørsmålet: Når kommer nr. 3? Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger vi har blitt spurt… Siden jeg har Leander og Elias har ikke jeg behov for flere barn, men det har likevel vært viktig for meg å ta opp dette spørsmålet flere ganger med EA. Vil han gå igjennom livet barnløs? Svaret er: Jeg har to fantastiske bonusbarn, og det holder for meg! Jeg kunne ikke drømt eller trodd det fantes en der ute som kunne være så god mot mine barn. Han stiller opp på fotballtreninger, kamper, hockey og bryting. Det er ikke natta før vi begge har vært oppe og lest, sunget og pakket de inn. Vi ler sammen når de er morsomme og diskuterer oss i mellom når de er umulige. Jeg kan ikke tro hvor lite utfordringer det har vært i forhold til dette. Livet og forandringen har nå blitt til noe som er utrolig hyggelig – faren til guttene og EA har vært på fotballtur til England sammen, prater og diskuterer utvikling (noe det virker som barna setter veldig pris på) og tanker mens barna har fått to kjærlige hjem med to voksne hvert sted som bidrar uansett hva det måtte være.

Rampus the dog!

I Oktober 2016 bestemte vi oss for at vi skulle få en hund sammen! Diskusjonen om kjønn og rase var mye vanskeligere enn å lage barn skal jeg si dere:) Jeg ville ha en Jack Russell hanhund, han en Golden Retriever tispe – gjett hva det ble. Ha, ha, ha! Etter flere besøk hos oppdretter fikk vi endelig ta med oss Rampus hjem i januar. Jeg gikk hjemme på den tiden, så hovedansvaret ble selvfølgelig mitt. Jeg gikk vel på alt av hundekurs og holdt på med det nye famille medlemmet til alle døgnets tider. Den første tiden kunne han ikke være hjemme alene, så jeg følte meg helt låst. EA jobbet som vanlig mye og han kunne ringe å si: jeg kommer ikke hjem, jeg skal det og det idag… Da svarte jeg: – hva med hunden? Dette er selvfølgelig noe som førte til konflikt. Jeg følte helt seriøst til tider at jeg satt der med to unger og en baby. Han holdt oss våkne på natta, måtte alltid være med og luftes minimum hver time når han var våken. Tanker som: godt det bare var en hund vi fikk, han der kan ikke jeg få barn med fløy gjennom hodet. Han hadde jo aldri hatt noen andre å ta hensyn til, selvfølgelig var det en omstilling! Du tenker sikkert når du leser dette, herregud det er bare en hund. Ha,ha:) Men etter en stund kom farsinstinktet og da kan jeg love dere det kom for fullt. Mannen beskrev det da så fint: «Jeg må ha hatt en sånn fødselsdepresjon»…. Etter hver tur fortalte han meg om bæsjen hans, form og farge. Hvis han hadde vært alene med han, fikk jeg fullt referat om mat, hvile og lek. Dere aner ikke hvor mye mine venninner har ledd av dette. Rampus var ikke lenger enn hund, men en sønn! Jeg ler i skrivende stund, for det er helt sykt hvor overbeskyttende og glad han er i den hunden! Han tar alle dyrlegetimer, handler inn hundefor mm (det er best sånn, jeg kjøper så mye annet rart hver gang) og går fast morgenrunde. Trenger vi barnevakt vil han helst at «bestemor» (svigermor) skal passe han. Det er så koselig med hund at jeg innimellom ønsker meg en til, valpetiden er for lengst glemt fra min side og jeg er klar for familieforøkelse. Men til tross for sin kjærlighet til Rampus glemmer han aldri den første tiden og er helt låst – det blir ikke flere barn, verken på 2 eller 4 ben:)

Rampus og Leander på «jobb»!

Rampus sin første dag i hundebarnehage!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *